Gud finnes på Internett. Og flere mennesker sier de finner Gud – på nettet. Millioner av mennesker over hele verden opplever et overfylt koldtbord av kirker, templer, grupper og enkeltpersoner som tilbyr frelse, harmoni, meningen med livet, indre fred og lykke. Mange tusen mennesker deltar hver uke i diskusjonsgrupper om religiøse spørsmål, og flere hundre kontakter nettkirker og ber om forbønn. Gud er nærmere enn noensinne. Han er bare et museklikk unna.

Men kan vi virkelig finne Gud på Internett? Er den verdensvide veven av pc’er i stand til å formidle dype sannheter om et personlig gudsforhold, et møte med den hellige, allmektige, evige Skaper og Herre? Eller blir det hele et overfladisk underholdningspreget “happening” der vi mennesker skaper en “Gud” tilpasset våre ønsker og behov? En helt privat husgud i mitt eget bilde, snill, ikke for streng, tilgivende, kjærlig og forståelsesfull, som en dag tar imot meg i sitt evige kosmos?

Det mangler ikke på av-arter og varianter av religiøse ytringer på Internett. Alternative bevegelser, New Age, norrøne guder og andre varianter av mer privat religion har nettsider i hopetall. Men kristne kirker og organisasjoner har i enda større grad tatt i bruk Verdensveven for å informere og invitere besøkende til å bli med i deres sammenheng. Et lite sideblikk til for eksempel søkemaskinen Yahoo (http://www.yahoo.com) i desember 1998 viser at de har registrert ca.11.400 forskjellige kirker og organisasjoner under

betegnelsen “kristne”, mens faktisk jødedom kommer nærmest med ca. 1.300 nettsteder. Islam har ca. 450 nettsteder, hinduismen “bare” ca. 170. “New Age” er registrert med over 350 steder og ulike grupper under betegnelsen “hedenskap” står oppført med over 460 nettsteder. Bak disse grove gruppe-betegnelsene skjuler det seg et sant sammensurium av vel ansette kirker og organisasjoner med tusenvis av medlemmer på lik linje med mer tvilsomme “private initiativ” som nok kan se imponerende ut på skjermen, uten derved å representere noen institusjon eller bevegelse. Ikke desto mindre gir tallene en liten pekepinn om at alternative religiøse ytringer er godt overrepresentert på Verdensveven.

Minst 12.000 kirker “online”

Internett er vanskelig målbar, og alle tall blir derfor “kvalifisert synsing”. Basert på et par års forskning er mitt eget relativt forsiktige anslag at det finnes 12.000 – 15.000 kristne kirker på Internett ved inngangen til 1999. Dette omfatter alt fra lokale menigheter med en liten plakat-aktig informasjon om tid og sted for gudstjenester, møter og andre aktiviteter, til teknisk avanserte nettkirker med flust av lyd- og bildepresentasjoner, bønne- og diskusjonsgrupper, og mye mer. Totalt anslår forskere i NUA (http://www.nua.ie) at det er 151 millioner mennesker “online” i desember 98. Størstedelen er bosatt i Canada og USA (87 millioner), Europa (32 mill.) og Asia (25 mill.) Andre analytikere spår at det ved utgangen av år 2000 vil være ca. 200 millioner mennesker med tilgang til Internett.

Også i Norge har det nærmest skjedd en eksplosjon i bruken av nettet. Norsk Gallup (http://www.gallup.no) måler jevnlig nordmenns nettbruk. Ved utgangen av 1998 har nesten halvparten av alle nordmenn tilgang til Internett (46 prosent) og hver tredje (33 prosent) er regelmessig bruker av nettet. Hver eneste dag er en av ti innom Verdensveven, og i aldersgruppen 13 – 19 år er 64 prosent brukere av nettet. I 1999 tror Norsk Gallup at vi i Norge kommer opp i 1,4 millioner nettbrukere, og innen desember år 2001 to millioner. Internett vil forbli en viktig del av vår hverdag og virkelighet, alt avhengig av de grenser man selv setter for tidsforbruk og engasjement. At nettet for alvor har gjort sitt inntog i moderne samfunn bekreftes av at “Internett-avhengighet” er kommet med på Verdens Helseorganisasjon’s liste over mulige nye sykdommer og medisinske lidelser.

Men kommersielle interesser er forlengst i ferd med å oppdage fortjenestemulighetene i et nytt medium som vil prege vår virkelighet. Nettadressen er blitt en selvfølgelig del av reklame i media, og halvparten av alle nettbrukere mener Verdensveven er blitt en nødvendighet i livet deres, viser en undersøkelse som America Online (AOL) fikk utført blant 1.000 amerikanske brukere høsten 98. Hele 77 prosent av de spurte hevder at det har forbedret deres livskvalitet. Særlig blant yngre mennesker blir Internett flittig brukt til å treffe andre via “chat”-grupper og epost. Bladet Time anslo i desember 1996 at det finnes minst 20.000 diskusjonsgrupper på nettet, og antallet er helt sikkert ikke blitt mindre ettersom antall mennesker med tilgang til Internett har vokst kraftig i årene som er gått. Store Internett-leverandører som AOL og Compuserve har i flere år hatt en rekke virtuelle “rom” og grupper der man kan diskutere religiøse spørsmål, på Usernet finnes et utall av grupper egnet til allverdens tema av religiøs art, og forøvrig finnes en mengde kristne nettsteder med egne diskusjonsgrupper via epost om de forskjelligste tema. På Internett finner du alt fra tradisjonelle bibelstudiegrupper til nyhedensk gudetilbedelse.

Internett gir på mange måter et vridd speilbilde av vår postmoderne verden med rom for privat religiøsitet av praktisk talt alle slag og av-arter. Professor Stephen O’Leary har rett når han observerer at noe revolusjonerende er i ferd med å finne sted. “Hvis de nåværende trender fortsetter, vil datamaskiner og datanettverk spille en stadig større rolle i fremtidens religioner,” sier O’Leary. Etter å ha observert ulike nyreligiøse grupper på Compuserve konkluderer han: “Det virker ikke som om det er alt for søkt å tro at cyber-kommunikasjon kommer til å spille en viktig rolle som kilde for det postmoderne menneskets åndelige liv. Mulighetene er uendelige. Skriftemål online? Eukaristiske ritualer, flere vielser, (jødiske) sedermåltider, heksesabbater? Det vil bli mange slike eksperimenter.” (O’Leary 1996, 805).

For virkelig å kunne forstå hvilken rolle religion kan spille for mennesker som surfer på nettet, trenger vi å utvide horisonten til å se på databaserte mellom-menneskelige relasjoner i i videste forstand. Bak pc-skjermene sitter mennesker i alle aldersgrupper, fra stadig flere kulturer, og med ulik religiøs erfaringsbakgrunn. I det verdensvide “samfunn” som skapes på nett knyttes kontakter og skapes følelsesmessige bånd på mange ulike plan, og med en uvant grad av frihet og rekkevidde.

Pluralistisk og anarkistisk

Internett er i sin egenart pluralistisk og anarkistisk. Her er ingen redaktør eller skolemester som setter grenser for rett eller galt, tillatt og forbudt. Informasjonsmengden og tilbudene er alt for overveldende og omfattende til at en enkelt bruker kan ha god oversikt. Enhver er sin egen redaktør og må velge hva man skal tro på og feste lit til. Pornografi og sex er det flust av, men også vakker kunst og poesi. Den som vil lese en andakt, reflektere over bibeltekster eller studere ulike bibelutgaver kan gjøre det, mens andre kan oppsøke “virtuelle helveter” og hente argumenter mot kristendom eller en hvilken som helst religion. Eller for den saks skyld lage sin egen religion eller la seg ordinere til prest i en eller annen “universell” kirke. Nettet er en jungel av seriøs forskning og oppfinnsomme påfunn uten troverdighet, fantasi og virkelighet i uskjønn forening.

Samtidig er Internett et moderne stammesamfunn. Nettbrukerne velger selv hvilke grupper man vil knytte seg til via e-post eller “chatte” med andre ut fra egne interesser. Her finner man andre som er interessert i kontakt 24 timer i døgnet. Uavhengig av tid og rom er det alltid noen som stiller opp for en liten prat, svarer på en epost, er klar for en flørt i et virtuelt rom, eller kan ta imot et ønske om forbønn. Alt er like bra, like viktig, like verdifullt – så lenge det betyr noe for deg. Internett er på samme tid uendelig omfattende og samtidig privat, nært og direkte, om man ønsker det. Man må selv sette grenser for hvor personlig eller privat man ønsker å være. I denne sammenheng er det viktig å fastholde at det man gjør på nettet aldri bare er “lek” eller nærmest “amoralsk”. Det er og blir (i hovedsak) et virkelig menneske som sitter foran skjermen i den andre enden, og det man sier og gjør vil alltid ha moralske implikasjoner. På samme vis vil vi som mennesker formidle høyst levende og virkelige verdier gjennom vår gjøren og laden i epostgrupper og nettbasert kontakt med andre mennesker.

Nå er ikke Internett lenger bare “datanerdenes” verden med hodet fullt av allverdens rare ideer og påfunn. Internett er forlengst overtatt av ganske så alminnelige mennesker som bruker nettet både på jobb og i fritid. Og man slutter ikke å være et normalt menneske om man surfer noen timer i uken på Verdensveven. Her finnes jo noe nyttig for alle; stoff til skoleoppgaver, fascinerende reisebeskrivelser, enkel tilgang til å bestille varer og tjenester, alltid siste nytt fra de store nyhetsmediene.

Følelsesmessig nært og engasjerende

Internett forsterker følelser og engasjement. Det er ikke få eksempler på at unge mennesker har funnet sin fremtidige ektefelle på nettet. Professor i informatikk ved Gøteborgs universitet, Bo Dahlbom er blant dem som fremholder at følelsene forsterkes på nettet. Man blir mer personlig, og man uttrykker seg sterkere når man ikke kan avstemme det man sier etter den andres ansiktsuttrykk og kroppsspråk. “Du kan ikke uttrykke følelsene så godt på Internett. Men nettopp derfor blir nettet veldig følsomt. Folk blir både veldig venn og veldig uvenn, sier han.” (Aftenposten morgenutgave 24. mai 1998). Sosiologiprofessor Sherry Turkle har i flere år forsket på menneskers atferd ved bruk av Internett, og hun fremholder at “mange mennesker som engasjerer seg i nettsex sier at de stadig vekk blir forbauset over hvor følelsesmessig og fysisk sterk og kraftig opplevelsen kan være”. (Turkle 1995:21) Uten å trekke parallellen for vidt, er det mange mennesker som lever ut sine religiøse følelser og drømmer på nettet. En god del nettkirker tilbyr sine besøkende å dele bønne-emner og legger disse ut på nettet. Mange av temaene er dypt personlige, tildels med omtale av andre personer med og uten navns nevnelse. Man må dessverre undres over hva slags dømmekraft de ansvarlige for slike nettsteder utviser når man legger ut beskjeder av svært personlig art, men heldigvis er flere av kirkene nå blitt mer påpasselig med å (delvis) anonymisere innholdet.

Man kan også påvirkes av livet på nettet og i sin(e) stammer. Howard Rheingold har i flere bøker skildret hverdagen i et kjent nett-samfunn (the WELL) og forteller første gang han deltok på et virkelig treff hjemme hos en av lederne. Her var mennesker som kjente mange intime detaljer om ham selv på samme måte som han kjente dem svært så godt. De hadde kranglet og ledd sammen, småpratet, flørtet og hatt heftige meningsutveklinger. Men, skriver Rheingold: “Jeg så meg rundt i et rom fullt av fremmede… Det var et av de underligste opplevelsene i livet mitt… Det var ikke et kjent fjes i hele huset. Jeg hadde aldri sett en eneste av dem før.” (Rheingold 1994; 2) Han legger ikke skjul på at samlivet med venner og kjente på nettet har en sterk påvirkning i det daglige liv: “Ikke bare er jeg en del av mine virtuelle fellesskap i den grad at jeg bærer med meg deres samtaler i hodet mitt og begynner å forveksle dem med andre samtaler i det virkelige liv, mine virtuelle fellesskap har blitt en del av livet mitt. Jeg er blitt kolonisert, og min oppfatning av familie på det mest fundamentale plan er blitt virtualisert”. (Ibid, 10)

Mange kan samstemme i opplevelsen av å få nære venner på nettet blant kvinner og menn man aldri har sett og sannsynligvis aldri kommer til å møte i det virkelige liv, mennesker som lever i andre tidssoner og kulturer. Man knytter nære bånd av omsorg og varme, men diskusjonene kan bli langt mer heftige og voldsomme i språkbruken enn vi vanligvis er vant til. Min egen hypotese er at ord og uttrykk forsterkes som Dahlbom sier fordi man ikke kan avstemme reaksjonene etter kroppsspråk og ansiktsuttrykk, men også fordi man selv sitter i kjente og trygge omgivelser (hjemme eller på jobb) og kan umiddelbart gi andre del i flyktige tanker eller sinnsstemninger som man ellers ville ha ventet med til en passende anledning, tilpasset den eller de man snakker med. Nettopp den umiddelbare dialog og den muntlige form og tone er nettets styrke og svakhet, og kan komme i retur på en mindre behagelig måte når man minst venter eller trenger det.

Frelst på nettet?

Når man innser at Verdensveven virkelig kan veve tette, nære, følelsesmessige bånd mellom mennesker som aldri noensinne har sett hverandre ansikt til ansikt, langt mindre hørt stemmen eller fått et kjærtegn av personen i den andre enden, kommer naturlig en ny forståelse av at religiøse spørsmål blir direkte og personlige på en annen måte enn før for mange mennesker. Noen nettkirker har også innsett dette, og ønsker bevisst å bruke Verdensveven til å formidle evangeliet om Jesus til nye grupper. Noen bruker tv-mediets triumferende språk og proklamerer Kristi herredømme på Verdensveven, mens andre inviterer til personlig dialog og tillitsfull samtale der det er lov å stille spørsmål og være uenig. Internett er på samme tid et “upersonlig massemedium” for den som bare surfer forbi, og samtidig et nært, personlig medium – om man tar seg litt tid og innleder kontakt.

Flere nettkirker kan også bekrefte at mennesker over tid opplever en religiøs omvendelse ved hjelp av Internett. I en av mine undersøkelser høsten 1996 svarte nesten halvparten av nettkirkene (45 prosent) at en eller flere var blitt omvendt gjennom deres virksomhet i “cyberspace”. (Fjeldstad 1997) Flere av de ca. 20 nettkirkene som svarte på den kvalitative undersøkelsen hadde flere hundre “besøk” hver måned og totalt ca. 500 – 700 e-post-meldinger for hele gruppen i løpet av en måneds tid. Mennesker som søkte kontakt ble gjerne fulgt opp av den eller de personene som drev nettkirken (ofte en pastor eller en kristen som drev sitt eget Internett-firma). Kontakten var som regel via epost, men også telefonsamtaler og annen litteratur ble benyttet. Om mulig ble det også formidlet kontakt med lokale kirker nær hjemstedet. Disse nettkirkene hadde en helt klar målsetting om å presentere evangeliet, innby til kontakt om trosspørsmål, gi opplæring i åndelige spørsmål, mulighet for en “stille stund” foran skjermen, og åpenhet for sjelesorg for andre kristne.

De samme nettkirkene er innforstått med at de verken kan eller vil være en erstatning for gudstilbedelse i en vanlig lokal kirke. Men de er bevisst sin egenart som kirke 24 timer i døgnet, alle ukedager, hele året. Et sted surfere kan finne informasjon, råd, oppmuntring, fellesskap og bibelundervisning. Som “TheCross.org” sier: “Vi kan ikke tjene deg slik som en lokal kirke. Virkelig menneskelig nærhet, et godt håndtrykk, en sømmelig, god klem, er absolutt nødvendig. Slik som et varmt blikk og et hjerte som spør: Hvordan har du det i dag .. virkelig? Ikke forlat din kirke for å delta hos oss. Ikke gi oss tid og ressurser som din lokale kirke fortjener. Men du kan gjerne komme til oss i tillegg. Og særlig dersom du er på leting etter en lokal kirke.”

Samtidig viste både denne undersøkelsen og en omfattende undersøkelse blant flere hundre lutherske kirker på Internett vinteren 1997 (Fjeldstad 1997) at nettkirkene bidro positivt til å holde kontakt med ungdom som flyttet hjemmefra for å studere eller ta annet arbeid, og også kunne fungere svært positivt i forhold til mennesker med ulike funksjonshemninger som ikke kan komme til kirke så ofte som de gjerne ønsker.

Spørsmålet er imidlertid ikke om nettkirkene vil presentere seg som et alternativ til vanlig gudstilbedelse og menighetsliv i lokalmiljøet, men om mennesker faktisk ønsker å benytte seg av nettbaserte instrumenter i sin religionsutøvelse? Vil økende bruk av Internett forsterke en trend av privatisert religionsutøvelse? Ved bruk av intelligente agenter kan framtidens nettkirke hilse deg velkommen med navn og ut fra din brukerprofil og tidligere valg av meny tilby en “skreddersydd” åndelig opplevelse med dine favorittmelodier og sanger, dikt og en tale tilpasset dine spesielle interesser? Tanken er – dessverre – ikke science fiction, og mulighetene er delvis tilstede allerede.

Den kjente amerikanske trendforskeren George Barna har nylig gjennomført undersøkelser blant amerikanske tenåringer og voksne som bør få kirkeledere i flere land til å stoppe opp og lytte. En av hans undersøkelser i 1998 viser at ca. fire prosent av tenåringene i USA bruker Internett allerede for religiøse eller åndelige formål. Men hele 16 prosent (en av seks) tenåringer sier i samme undersøkelse at de innen fem år regner med å bruke nettet som en erstatning for deres nåværende kirkebaserte religionsutøvelse. Denne oppfatningen var særlig utbredt blant tenåringer som jevnlig hadde kontakt med en kirke. Georg Barna sier: “I år 2010 vil vi trolig ha mellom 10 og 20 prosent av befolkningen som primært eller utelukkende vil bruke Internett for sine religiøse behov. Disse menneskene vil aldri sette sin fot i en kirke fordi deres religiøse og åndelige behov vil bli møtt på annen måte, inkludert Internett. Hvorvidt en nettkirke er en “sann” kirke eller ikke er neppe et så påtrengende spørsmål som hva de nåværende kirkeledere vil gjøre med den uunngåelige bevegelse av titalls millioner av mennesker vekk fra de eksisterende kirker og hvordan de kan hjelpe til å skape denne fremvoksende (nett)kirkes form.” (http://www.barna.org)

Barna’s undersøkelser avdekker også at ca. 12 prosent av den voksne befolkningen i USA (tilsvarende ca. 25 millioner mennesker) allerede bruker nettet i noen grad for religiøse formål som for eksempel å diskutere religion, tro og liv via epost eller i “chat”-rom. Selv om kirkelandskapet er ganske så annerledes i USA og amerikanske trender ikke umiddelbart kan overføres til norske forhold, bør den anerkjente trendforskerens profetier påkalle refleksjoner også her til lands. Uansett om vi liker det eller ikke, er religiøse og livssynsmessige tema viktige for mange mennesker som surfer på Verdensveven. Noen av dem opplever en ny og annerledes åpenhet og nærhet til verdispørsmål som gir anledning til en total nyvurdering av deres egne holdninger, livsstil – og tro. For den kristne kirke bør man seriøst vurdere om mennesker skal utfordres til personlig evangeliseringsoppdrag og misjon på Internett på samme måte som man sender misjonærer til andre kulturer og “virkeligheter”.

For mange nettsurfere vil kirker på nettet være en kuriositet som er ganske så uvirkelig. For andre representerer nettkirken, eller møtet med en kristen i en epostgruppe eller et “chat”-rom, en anledning til dypere samtale og kontakt med et annet menneske som er like sårbar ute på samme arena som en selv, og ikke gjemt bak kirkens tykke murer av språkbruk og holdninger. Skjermbildet av religion på nettet kan på samme tid være et forvirret speilbilde av forskrudde fantasier – eller speilbildet av et søkende menneske som surfende leter etter livsinnhold og menneskelig fellesskap.

Litteratur:

Fjeldstad, Arne H.: “Communicating Christ on the Information Superhighway”, Doktoravhandling ved Fuller Theological Seminary, School of World Mission 1997, tilgjengelig fra UMI (publikasjon nr. 9734361).

O’Leary, Stephen D.: “Cyberspace as Sacred Space: Communicating Religion on Computer Networks” i Journal of the American Academy of Religion, 64 (4) 1996.

Rheingold, Howard: “The Virtual Community: homesteading on the electronic frontier”. Harper Perennial 1994.

Turkle, Sherry: “Life on the Screen. Identity in the Age of the Internet. Simon & Schuster 1995.

1. Cyberchurches promise to offer a total church experience completely

online. Do you think this is a good idea? Is this even possible?

A: First, I don’t really think most of the cyberchurches are in the business of giving a ‘total church experience online.’ To my experience most of them are well aware of the fact that they can’t be everything that a local church can be to its visitors and members. Like ‘TheCross.org’ states: “Should you replace your local church with The Cross? Absolutely not! Your local church is a vital element of your spiritual strength and growth. Because while we can be a lot for you, we can not serve you as your local church can serve you. Real human touch; a handshake, even a proper hug, are absolutely necessary. As is the gentle glow of a caring smile, and a heart reaching out to you, asking “How are you today….. really?” So don’t leave your local church to come to us. And don’t give to us, in time or other resources, what your local church deserves.”

Also from my own survey of cyberchurhes it is not my impression that they want to ‘take over’ the place the local church should have among Christians. However, they can definitely be a vital supplement and at the forefront in outreach and evangelism to people not affiliated with a local church. They’re there 24 hours a day, offers anonymity and a good opportunity for anyone who are looking for answers, counseling, etc without having to disclose themselves.

Furthermore, a cyber church can from time to time be a good alternative for elderly and physically handicapped people, students wanting to keep in touch with their church back home, etc. Not as a replacement but as a supplement for some time. I am aware of the research George Barna has done about increasing use of the Internet for religious purposes especially among young people. This may come true in the future. Yet it will be even more important for the cyberchurches to help and encourage their visitors over the doorsteps to a local church.

2. What lessons can physical, local churches learn from cyberchurches?

A: Local churches can learn a whole lot from many of the cyberchurches. A cyberchurch is always open and accessible day and night. As a European I’d say it is even more socially accepted among people with no relationship to Christianity to ‘experiment’ with visiting a cyberchurch. It offers anonymity and encourages questions and prayer requests. This often becomes too ‘official’ or ‘public’ in a local church. In a cyberchurch the visitor may feel their questions or prayers stays private even though they may be shared in the prayer team supporting the cyberchurch.

I also think many cyberchurch visitors have a feeling that this church is there for them with a genuine focus on the visitors’ needs and desires and a non-judgmental attitude. Somehow this does not seem to be experienced in the same way in many local churches. Again, an experience of privacy is vital to many netizens. Also the way many cyberchurches offer a wide variety of informations and entertainment at the surfer’s fingertips is an advantage. The cyberchurches have also been eager to use new technologies and adapt to the opportunities the new media can offer. This is necessarily not so in many local church services . . .

However, I think the most important thing a local church can learn from cyberchurches is to get their own church up and running on the Net and start using the Net for evangelism, education and information and make it an integral part of their church’s life. Assigning key people in the congregation to pray for and run the church’s web site can give the local church a new way to minister to other people and a better understanding of their thoughts and values.

3. Why do you feel that cyberchurches, where people can get their church

experience online, are so popular?

A: Well, I’m not totally sure they’re all that popular? However, I think the main reasons are; a feeling of privacy (maybe also intimacy), anonymity, accessibility to a whole lot of useful material and an open, non-judgmental attitude where people are encouraged to ask questions and even disagree. People using the Net from a ‘safe’ place (often at home) tend to feel more comfortable and dare to be more straightforward in their questions and arguments.

4. Have you found that cyberchurches are mainly an American phenomenon, or are they also popular in Europe?

A: In my own research I’ve found cyberchurches almost all over the world, like a couple based in Australia, some in Asia and some in Europe. In my own country Norway the Seamen’s Mission (The Church for Norwegians Abroad) has even a full time Net pastor and others teaming up with him. However, most of the cyber churches are found in the US and Canada. A local connection to a cyberchurch from one’s own country or region may be important for some surfers on the Net but in general I think many of the cyberchurches do have an international audience and should aim at serving people from all over the world.

Do you have comments? Send me an e-mail!

Arne

Stadig flere nordmenn besøker kirken på vanlige hverdager. De tar kontakt også utenom kontorets åpningstider og stiller alle mulige slags spørsmål til presten. Mange av dem våger til og med å skrive små beskjeder om tema de slett ikke ville ha kommet for å snakke om på kirkekontoret. Men de våger å sende en e-post til presten i nettkirken.

www.nettkirken.no er en hverdagskirke på en ganske annerledes måte enn våre vanlige kirkehus. Hit søker folk i arbeidstiden, de surfer innom på kvelds- eller nattestid. For Nettkirken er alltid åpen. Og et eller annet sted i verden finnes det en ansatt i Sjømannsmisjonen som er på vakt, og som om nødvendig kan sende et liten respons tilbake. Den best besøkte tiden av døgnet er faktisk etter lunsj fram mot arbeidsdagens slutt, samt de sene timer henimot midnatt. I disse sene timer er det også flest som våger å sende avgårde noen ord til presten.

Et globalt fenomen

Nettkirkene har for lengst blitt en del av tilbudet som folk finner på Internett. Elektronisk post og den globale “Verdensveven” har gitt mange millioner mennesker nye måter å knytte kontakt og kommunisere på. Nettet er en global møteplass (og sjekkested), det tilbyr underholdning, informasjon og fellesskap for den som ønsker det. Anonymt eller åpent. Nært eller uforpliktende – velg selv. Til alle døgnets tider. Et moderne “Areopagos” i et virvar av livssyn og verdier. Internett er blitt en naturlig del av livet også for svært mange norske kvinner og menn i alle aldre. Ved inngangen til år 2000 har over to millioner nordmenn tilgang til nettet ifølge tall fra Gallup. (www.gallup.no)

Forsiktig anslått (basert på en del forskning i noen år) er det trolig over 20.000 “nettkirker” rundt omkring i verden. En nettkirke i denne sammenheng kan være alt fra en lokal menighet (stor eller liten) med noen sider på nettet der folk også kan ta kontakt via e-post, til mer rendyrkede nettportaler som markedsfører seg som nettkirker uten å ha basis i en konkret lokal menighet.

Noen nettkirker har eksistert i fem-seks år, mens andre er ganske nye og ferske. Noen drives av prester “på fritiden” andre av data-interesserte folk. Noen har få (eller ingen) besøk i løpet av en uke, andre kan ha flere tusen unike besøkende. Tilbudene om informasjon, bibelkunnskap, undervisning, tegninger og animasjoner, musikk, spill, – og mye mer – er utallige. Et viktig særpreg ved mange nettkirker internasjonalt er muligheten for bønn og forbønn. Et utvalg av nettkirker svarte allerede i 1997 at de mottok flere hundre henvendelser med ønske om forbønn. (Fjeldstad 1997)

Nettkirken.no

Sjømannsmisjonens åpnet sin nettbaserte kirke – Nettkirken – 1. februar 1999. Allerede før oppstarten hadde Nettkirken fått sin heltidsansatte nettprest, som når dette skrives har et års erfaring med prestetjeneste på nettet.

Utgangspunktet for Sjømannsmisjonens engasjement med en kirke på nettet var todelt: For det første å bruke Internett til å nå mennesker verden over som ikke nås med organisasjonens tradisjonelle arbeid. Dernest et ønske om å være tilstede i nettbrukeres verden på deres premisser, i tråd med organisasjonens motto “Kirke i verdens hverdag”. Målsettingen var å være kirke for mennesker som ikke kan eller vil oppsøke kirken på annen måte.

Da arbeidet med utviklingen av Nettkirken startet var det lite erfaringsmateriale å hente fra andre steder. Å lage et ikke-kommersielt nettsted med fokus på livssyn var derfor en betydelig utfordring. I praksis fant vi ingen som hadde gjort et tilsvarende prosjekt eller laget en tilsvarende web-løsning på nordisk mark. Det var også et ønske om at Nettkirken skulle være noe mer enn et rent informasjonsbasert nettsted.

Et viktig stikkord i selve prosessen med utviklingen av Nettkirken var ’interaktivitet’. Tanken var (og er) at brukerne på Nettkirken skulle kunne kommunisere med Nettkirken og dens ansatte på ulike måter. For å stimulere til interaktivitet ble det muligheter til å skrive til de enkelte Sjømannskirker verden over, til Nettkirkens husmor, en ungdomsarbeider eller til nettpresten. I tillegg ble det laget både debattsider og gjestebok. Erfaringen etter et år med Nettkirke er at det som fungerer best i forhold til interaktivitet er muligheten til å skrive til nettpresten. Gjesteboken brukes også regelmessig, mens debattsidene har mindre interesse. Henvendelser til andre enn nettpresten er det også noen av, men det er langt mer begrenset.

Bruk av Nettkirken

Bruken av Nettkirken kan måles på minst to konkrete måter:

* antall brukere som er inne på nettkirken
* antall henvendelser til nettkirken/nettpresten

Når det gjelder bruk av Internett opereres det ofte med svært forskjellige måltall, f.eks. brukes både ’hits’, ’treff’ og ’brukere’. Dette er svært forskjellige tall, og derfor er det ikke uten videre enkelt å sammenligne tallene for et nettsted med tallene for et annet.Vi har funnet det mest hensiktsmessig å operere med såkalte brukersesjoner – dvs. unike brukere som er logget inn i egne sesjoner på Nettkirken. Antall sidevisninger eller treff pr. bruker gir langt høyere tall, og det er veldig vanlig å bruke dette i mange sammenhenger. Vi har imidlertid vært mest opptatt av unike brukere, hvor lang tid hver bruker er pålogget samt utvikling over tid, dvs. om bruken endrer seg, og om folk vender tilbake til Nettkirken flere ganger.

I det året som er gått siden starten 1. februar 1999 har vi hatt ca 53.000 brukere. For de som opererer med ’hits’ eller ’treff’ som måltall har Nettkirken hatt nesten 2,5 millioner hits i løpet siste år eller drøyt 6000 hits om dagen. Grovt sett ser det ut til at halvparten av de besøkende på Nettkirken har bosted i Norge, en fjerdedel i USA og resten fordelt over andre land. Besøkstiden er i snitt 10 minutter. Besøkstallet har vært jevnt stigende med unntak av ferieperioder og nedetid for nettserveren.

Søndag – ingen kirkedag på nettet

På nettet er søndag ingen kirkedag. Tvert om er søndagen nesten den minst besøkte dagen i uken om man ser et års erfaringer under ett. Bare på lørdagen har Nettkirken færre besøkende. Dette er et mønster som gjentar seg fra uke til uke. Derimot er slutten av arbeidsuken – spesielt torsdag – den tiden da flest mennesker finner anledning til å stikke innom den virtuelle kirken.

Som nevnt innledningsvis er slutten av arbeidsdagen (14.00 – 15.00) sammen med timene fra 21.00 og mot midnatt den tiden av døgnet som Nettkirken har størst besøk. Men det er ingen store utslag. Nettkirkegjengerne finner veien til kirken hele dagen og kvelden gjennom, bare i timene mellom midnatt og arbeidsdagens start er besøket markert mindre. På den annen side er det om kvelden og i de små timer at frimodigheten synes å være størst i å ta kontakt med nettpresten.

Stort behov

Det første året av Nettkirkens liv har gitt mange erfaringer, men kort oppsummert er de to viktigste:

* det er tydelig behov for at kirken er tilstede også på Internett. Mange bruker muligheten til å henvende seg til Nettpresten
* utviklingen på nettet skjer raskt og er krevende, og tilstedeværelsen der er derfor krevende

Henvendelsene til Nettpresten kan grovt sett inndeles i fire kategorier:

1. Praktiske spørsmål om kirken eller Sjømannsmisjon. Eksempler på dette kan være: Hvordan går man fram for å gifte seg på Gran Canaria? Er konfirmasjon over internett mulig?
2. Spørsmål om kristen tro eller etikk.
3. Personlige livssituasjoner eller –kriser som man ønsker å snakke med noen om.
4. Ønsker om forbønn

Erfaringen fra det første året er at henvendelsene fordeler seg rimelig jevnt på de fire kategoriene. Men det er nokså typisk at spørsmål som er knyttet til konfindentens personlige livssituasjon eller –krise stort sett fortsetter med en lengre samtale over nett, mens øvrige kontakter tar slutt når vedkommende som skriver har fått sitt svar. Når kontakt er opprettet og samtale innledet, er det e-post som er mediet. Nettkirken som kirke synes da ikke aktuell, det er det Nettpresten som er. Det betyr at mye aktivitet som er generert via Nettkirken, ikke fanges opp av denne i fortsettelsen.

I løpet av det første året har vi hatt anslagsvis 1100 henvendelser direkte på Nettkirken. I tillegg kommer oppfølgingen via e-post. I tall utgjør denne oppfølgingen via e-post mellom 300 og 400 henvendelser. Totalt sett har vi derfor svart på minst 1400 henvendelser i løpet av de første 12 måneder med Nettkirken.

Inntrykket er at henvendelsene er omtrent likt fordelt hva angår kjønn. Det synes ikke å være noen store forskjeller mellom kvinner og menn når det gjelder antallet henvendelser til Nettpresten. Et generelt inntrykk er dog at flere kvinner bruker samtalesituasjonen med Nettpresten til mer inngående og dypere samtaler. I de tilfeller der samtalene har forløpt over lang tid, gjerne over flere måneder, er kvinner overrepresentert. I slike situasjoner er det elektronisk post som er mediet, og konfidenten står etterhvert som tillitsforholdet utvikler seg ofte fram med sin identitet. Det er klart at denne oppfølgingen av konfidenter over tid er mye mer krevende enn den første henvendelsen, fordi man da gjerne kommer dypere inn i personlige problemstillinger. Noen ønsker etter en periode også gjerne kontakt på annen måte, for eksempel via telefon. Dette er vi skeptiske til å gå inn på, og forsøker i slike situasjoner å legge til rette for at konfidenten skal få kontakt med lokal menighet/prest eller få annen faglig hjelp.

Nettkirken – vår tids skriftestol

Nettkirkens store fortrinn er anonymitet. På mange måter kan man si at Nettkirken har blitt en moderne skriftestol. Veldig mange starter sine henvendelser med å fortelle at de skriver til nettpresten nettopp fordi deres historie er av en slik karakter at de ikke tør fortelle den til noen ansikt til ansikt. Flere av de som henvender seg forteller om aktivt menighetsliv og relasjoner til prest eller andre kirkelige lederpersoner. Allikevel har skamfølelse, frykten for å kunne tape ansikt eller andre forhold gjort at man lenge har sittet på gjerdet og ventet på en slik mulighet som anonymiteten på Nettkirken gir. På mange måter kan man sammenligne med ukebladspalter, men her oppretter man altså en relasjon til en prest og sjelesørger som man kan fortsette så lenge man ser seg tjent med det.

Tryggheten på at man kan være anonym skaper stor åpenhet. De aller fleste henvendelser til Nettpresten bærer preg av en “rett på sak”-framstilling. Rent generelt virker det som om konfidentene bærer fram sitt anliggende uten å gå omveier eller pakke inn sitt budskap i mange ord eller lange forklaringer. Elektronisk post er en veldig direkte kommunikasjonsform, som kanskje best kan karakteriseres som kortfattet muntlig kommunikasjon i skriftlig form. Dette kjenner mange av oss fra daglig bruk i studie- eller arbeidssammenhenger. I sjelesorgsamtaler på nettet kan denne formen både gi utfordringer og muligheter.

En hovedutfordring ligger i dette at selve formen elektronisk post har mange begrensninger i forhold til annen type kommunikasjon. Ofte vet man lite om den helhetlige situasjonen som konfidenten befinner seg i, og spørsmål som kan gi hjelp til å forstå personens livshistorie og nåværende situasjon kan være vanskelig å bruke nok tid på. Man har ikke noe kroppsspråk eller non-verbal kommunikasjon til hjelp for å nyansere eller avdempe ordene som brukes. Det er vanskelig å avpasse ens tilbakemeldinger eller korrigere disse underveis i samtalen, slik som i en normal samtalesituasjon. Men i begrensningen ligger også muligheter. Det er ikke minst knyttet til at selve prosessen med å sette ord ned på papiret kan være god terapi i seg selv. Nettet er i sin egenart “ufølsomt” og slik sett et vanskelig medium for å uttrykke følelser. Men nettopp dette gjør det også veldig følsomt, fordi ordene blir på en måte mer “nakne” og kan oppleves følelsesmessig sterkere.

Noen henvendelser har hatt et innhold som kan være vanskelig å feste tillit til. Det kan handle om mennesker som har vært eller er utsatt for overgrep av seksuell art, fysisk eller psykisk mishandling, suicidalitet eller livssituasjoner som er svært vanskelige. Det er ikke mange slike henvendelser, og derfor skal vi være varsomme med å tolke disse. Det er likevel påfallende at mangel på tillit og frykt for avvisning hos en lokal sjelesørger eller annen faglig instans gjennomgående har vært et tema i slike henvendelser. Flere (de fleste) slike samtaler har endt med at konfidenten har opprettet kontakt med sjelesørger, psykolog eller annet hjelpeapparat lokalt etter en tids samtale med nettpresten.

Ønsker forbønn

Mange har ønsker om forbønn, og nesten uten unntak er det vanskelige livsstiuasjon der man søker den omsorg som forbønn er et uttrykk for, i tillegg til selve ønsket om Guds inngripen. Slett ikke alle er fortrolige med kristne ord og uttrykk. Når mennesker skriver dypt personlige e-poster med ønske om forbønn er dette en sterk tillitserklæring og et uttrykk for nærhet og trygghet. Internett gir et helt nytt “rom” og “miljø” for kirken til å alminneliggjøre skriftemål og sjelesorg også for mennesker som ikke sliter ut tersklene inn til våre vanlige kirkehus.

Internett er også blitt et viktig treffsted, særlig for tenåringer. Det “chattes” i vei, man sender e-poster og tekstmeldinger med korte beskjeder, gjerne på et forkortet kodespråk. Nettet skaper, opprettholder og forsterker relasjoner mellom mennesker. Til tross for at non-verbal kommunikasjon mangler i stor grad er nettbasert kommunikasjon (inkludert e-post) i høy grad følelsesmessig engasjerende, dersom den enkelte bruker åpner for det. Det finnes utallige eksempler på at kontakt via Internett har ført til romanser og ekteskap, samtidig som nettet også i noen grad har spilt en rolle for mennesker som ønsker å ta sitt eget liv.

Nettkirker – et surrogat?

Den kjente amerikanske trendforskeren George Barna gjennomførte i 1998 to undersøkelser blant amerikanske tenåringer og voksne som bør få kirkeledere i flere land til å stoppe opp og lytte. En av undersøkelsene påviste at ca. fire prosent av tenåringene i USA bruker Internett allerede for religiøse eller åndelige formål. Men hele 16 prosent (en av seks) tenåringer sier i samme undersøkelse at de innen fem år regner med å bruke nettet som en erstatning for deres nåværende kirkebaserte religionsutøvelse. Denne oppfatningen var særlig utbredt blant tenåringer som jevnlig hadde kontakt med en kirke. Georg Barna sier: “I år 2010 vil vi trolig ha mellom 10 og 20 prosent av befolkningen som primært eller utelukkende vil bruke Internett for sine religiøse behov. Disse menneskene vil aldri sette sin fot i en kirke fordi deres religiøse og åndelige behov vil bli møtt på annen måte, inkludert Internett. Hvorvidt en nettkirke er en “sann” kirke eller ikke er neppe et så påtrengende spørsmål som hva de nåværende kirkeledere vil gjøre med den uunngåelige bevegelse av titalls millioner av mennesker vekk fra de eksisterende kirker og hvordan de kan hjelpe til å skape denne fremvoksende (nett)kirkes form.” (http://www.barna.org)

En undersøkelse blant et representativt utvalg av nettkirker med vekt på nettbasert virksomhet avdekker imidlertid at disse “kirkene” selv ikke har noe ønske om å være erstatning for lokalt menighetsfellesskap. (Fjeldstad 1997) Men de er bevisst sin egenart som kirke 24 timer i døgnet, alle ukedager, hele året. Et sted surfere kan finne informasjon, råd, oppmuntring, fellesskap og bibelundervisning. Som “TheCross.org” sier: “Vi kan ikke tjene deg slik som en lokal kirke. Virkelig menneskelig nærhet, et godt håndtrykk, en sømmelig, god klem, er absolutt nødvendig. Slik som et varmt blikk og et hjerte som spør: Hvordan har du det i dag .. virkelig? Ikke forlat din kirke for å delta hos oss. Ikke gi oss tid og ressurser som din lokale kirke fortjener. Men du kan gjerne komme til oss i tillegg. Og særlig dersom du er på leting etter en lokal kirke.”

De samme nettkirkene svarer da også at de bevisst forsøker å hjelpe mennesker som kommer til tro gjennom kontakt på Internett, eller er på leting etter et kristent fellesskap, med å finne lokal kirketilhørighet. Samtidig er det klart at Internett meget vel kan bli en erstatning for enkeltmennesker som bevisst foretrekker en religiøs tilværelse i en gråsone av individualisert, privatisert og delvis anonymisert religionsutøvelse.

Barna’s undersøkelser avdekker også at ca. 12 prosent av den voksne befolkningen i USA (tilsvarende ca. 25 millioner mennesker) allerede bruker nettet i noen grad for religiøse formål som for eksempel å diskutere religion, tro og liv via epost eller i “chat”-rom. Selv om kirkelandskapet er ganske så annerledes i USA og amerikanske trender ikke umiddelbart kan overføres til norske forhold, bør den anerkjente trendforskerens profetier påkalle refleksjoner også i Norge. Uansett om vi liker det eller ikke, er religiøse og livssynsmessige tema viktige for mange mennesker som surfer på Verdensveven. Noen av dem opplever en ny og annerledes åpenhet og nærhet til verdispørsmål som gir anledning til en total nyvurdering av deres egne holdninger, livsstil – og tro. En liten visitt på debattsidene til VG på nett eller Filosofen i Aftenpostens nettutgave forteller tydelig at ungdom er levende opptatt av tros-og livssynsspørsmål.

Internett – en utfordring for kirken

Kirken trenger å være synlig og tilgjengelig på Internett. Ikke bare Nettkirken, men mange, mange lokale kirker må ta utfordringen om å være tilstede og tilgjengelige for alle aldersgrupper. Erfaringer særlig fra USA viser at nettkirkene kan spille en viktig rolle på flere områder som også har gyldighet i Norge:

1. En nettkirke er i sin natur globalt tilgjengelig – og kan ikke bare være et avgrenset, lokalt fellesskap. En kirke på nettet må prinsipielt være åpen og tilgjengelig utover den fysiske sognegrense, fordi Jesu budskap er universelt og sprenger grensene for tid og rom. Kirke på nettet betyr derfor å ta Jesu oppdrag om misjon – til alle folkeslag – på alvor i en lokal sammenheng, for eksempel ved å ha en del sentrale sider tilgjengelig på flere språk, innby til samtale via e-post, osv.

2. Nettkirken kan bygge, vedlikeholde og forsterke relasjoner. Mange har erfaring med å holde kontakt med ungdom som studerer andre steder i landet, eldre og uføre som har vanskelig for å komme til kirke, misjonærer på oppdrag andre steder i verden, osv. Flere misjonærer kan for eksempel vitne om at kontakten ikke bare ble opprettholdt, men også styrket og utdypet blant annet gjennom å dele bønne-emner og livserfaringer på elektronisk vis. Via e-post kan også enkeltpersoner og grupper i lokale menigheter ha nær kontakt, danne bønnekjeder på et øyeblikks varsel, engasjere konfirmanter til å stille spørsmål og søke ny kunnskap, m.m.

3. Nettkirken kan stimulere til lettere kontakt. Både i USA og i Norge hører en ofte at folk ikke må “bry presten for han er så opptatt”. Flere prester kan fortelle at nettkirken har hjulpet folk til virkelig å ta kontakt fordi det kan virke lettere – og muligens mer uforpliktende – å sende av gårde en e-post. For en del kan også kommunikasjon via e-post med en prest værelitt lettere fordi man er mer “på hjemmebane” og fortrolig med e-post som medium enn å møte presten i hans eller hennes “høyborg” – kirken.

4. Nettkirken kan stimulere til økt formidling av kristen kunnskap. Et varemerke ved mange nettkirker er deres varierte og omfattende tilbud med bibelstudier, oppbyggelig litteratur, musikk, liturgier, hjelpemidler til både leg og lærd i å formidle den kristne tro, osv. Her er det mye å hente for bibelgrupper i lokalmenigheter – og nye muligheter til å gjøre bibelstudier som gruppe via Internett.

Alle disse eksemplene – som med hjelp av oppfinnsomhet og pågangsmot kan gjøres mange flere – krever innsatsvilje, en god del tid, tjenestevillige personer og noe penger. Å bygge og vedlikeholde en nettkirke er ingen enkel sak, ei heller kan det gjøres “en gang for alle.” Internett er i konstant forandring, nye teknologier gir nye muligheter, og ulike sider krever jevnlig oppdatering. Det er svært viktig å bygge fellesskap rundt et nettsted, både gjennom nettrelaterte og om mulig lokale aktiviteter, slik at flest mulig surfere får et personlig forhold til stedet.

Kirke på Internett er en ny mulighet for kirken og den enkelte troende til å være nærværende i tidens mange “rom” og “virkeligheter”. For mange nettsurfere vil kirker på nettet være en kuriositet som er ganske så uvirkelig. For andre representerer nettkirken en ny mulighet til å komme i kontakt med presten på sin hjemmebane. Virtuelle møter med en kristen i en epostgruppe eller et “chat”-rom kan gi anledning til dypere samtale. Kontakt med et kristent menneske like sårbar som en selv ute på samme arena, og ikke gjemt bak kirkens tykke murer, kan gi livsnødvendige impulser til et annerledes liv. Og det på en ganske alminnelig hverdag.

Litteratur:

Fjeldstad, Arne H.: “Communicating Christ on the Information Superhighway”, Doktoravhandling ved Fuller Theological Seminary, School of World Mission 1997, tilgjengelig fra UMI (publikasjon nr. 9734361).

ARNE H. FJELDSTAD (f. 1957)

Cand. theol. MF 1984, praktikum 1985. Doctor of Ministry in Global Ministries fra Fuller Theological Seminary, 1997.
E-post: fjeldstad@ocrpl.org

THORLEIF LEIFSEN (f. 1963)

Cand. theol. MF 1991, praktikum 1992.

Informasjonssjef/nettprest Den norske Sjømannsmisjon/Norsk kirke i utlandet.

Adresse: Rosenkrantzgt. 16. 0160 Oslo. Tlf: 22 47 86 86, 95 70 20 70.

E-post: Thorleif.Leifsen@sifh.no

One of the most striking facts of the virtual reality on the Internet is the rich diversity in terms of people, ideologies, personal interests, and quality. After conducting two surveys of two different kinds of Christian ministries on the Net one cannot but be amazed over the many differences between the two groups.

The virtual churches (included the selected «real» churches as well) have mostly been active on the Internet since 1995 and have already a well-developed Internet ministry. Not so with the Lutheran churches. About 85 percent joined the Net in 1996 or early this year. The Lutheran churches have small Web sites. As many as 30 percent have less then five pages, and a total of ca. 90 percent have less than 25 pages. Only one of the virtual churches has less than five pages, and eleven have more than 26 pages. Since the Lutheran Web sites are new to the Net one may, however, expect that they will expand and become more sophisticated within a year’s time.

The Lutheran Web sites are also very small regarding the number of visitors, and many Internet sites had not installed a counter to keep records of the number of hits. As many as 40 percent did not have any estimates, and about 50 percent reported that they only have had less than 1,000 hits since they started. Several «older» virtual churches had between 10,000 – 50,000 hits, and three churches more than 100,000 hits.

Conservative estimates on the collected data from the 18 virtual (and real) churches show that they get between 6,500 – 10,000 hits and 500 – 700 actual responses per month. The Lutheran churches report that about 57 percent had only received less than five responses via e-mail or in the guest book last month. Also other questions show that there is not much interaction between the Lutheran Church Web sites and the visitors.

Also, when it comes to the «spiritual» side of the Internet ministry the differences are clearly visible. About 78 percent of the Lutheran churches had not had any prayer requests, and those who received requests for prayers had only got a few during the last month. According to the other survey, eight of the other virtual (and real) churches did receive more than 300 prayer requests per month.

The major reason for all these differences may be a result of a very diverse vision and focus for the Web ministries. The Lutheran churches report that the major purposes for their Web sites are to (1) inform the local community, (2) invite people to join the church and (3) to serve needs for internal communication. Only after that do they list a desire to present the gospel to the visitors on their Web site. Generally, the Lutheran Web sites function very limited in the same way as a newspaper advertisement and a «billboard» to keep people informed about some key church activities.

The virtual and other churches have a very different focus for their ministry. Their major vision is to present the gospel. Secondly, they wish to give visitors an opportunity to communicate about faith and life, personal struggles, and to have an opportunity for counseling, etc. Thirdly, education on various spiritual issues is important. There are several differences in the way the virtual (and other) churches are doing ministries which are well worth noticing:

Firstly, the focus is the visitor (the audience), the person, and his or her needs, and not the church (the sender), and what it needs to inform whatever person who may be surfing by the Web site.

Secondly, the spiritual issues are in focus, not «church business» or activities. Much creativity is invested into presenting the gospel and above all, interacts with the visitor. Many church Web sites are more concentrated on «pushing» their agenda than being open to invite people into a dialogue and get to know them.

Thirdly, most of the virtual and other churches in the first survey are much more aware of the global nature of the Internet and the profound opportunities it provides for human interaction in an emotional setting, being always curious and open in a (mostly) friendly atmosphere to meet and interact with all kinds of people from all over the world. The Lutheran churches are dominantly focused to promote themselves and their church to a relatively narrow, local audience.
Fourthly, among the «virtual» churches there is an eagerness and openness to explore new tools and medias to encourage the visitors to interact with the «Web church.» 17 out of 18 participants in the survey either already had or planned to implement audio tools on their Web site. Also, video, search engines and IRC are becoming popular. The contrasts to the Lutheran church Web sites are clear, with little enthusiasm to use new tools like audio (only ca. 33 percent), search engine, IRC and video. By promoting new technologies the Web sites are active in the «Web market» and attract curious and interested people to try out new things.

In summary, there seem to be very different basic approaches and attitudes between the two groups covered in the two surveys. These differences seem to give important clues to understand why some Internet churches and ministries succeed and others do not. Even more so when one considers that there are some basic similarities between the two groups: They are both using very limited financial resources to develop and maintain their Web site and they are mostly alone in their volunteer work, using their free time to do this ministry.

Although seven of the Webmasters for the virtual churches were professional Internet designers, this does not fully explain the difference. Many churches with volunteer Webmasters have very high quality Internet ministries with very low cost that do influence the lives of several hundreds or thousands of people on the Net. The small survey among the virtual (and other) churches documented that 44,5 percent of them positively affirmed that their ministry had contributed in leading one or more persons to Christ.

The crucial point is the question: Why are we doing the ministry on the Internet? To communicate the living Lord and Savior Jesus Christ or to promote church activities? In its core essence, any Christian Internet ministry must define itself as a part of the old commission declared by Jesus himself: To proclaim the gospel until He comes.

The Internet has given Christian churches and ministries a brand new opportunity to communicate the gospel in a new, worldwide society. Distance in time and physical space is not a major obstacle anymore. Communication happens via e-mail, Web pages on the Net with text or graphics with hyperlinks, animation, audio and video. Internet Relay Chat and Net telephone will enable people to interact directly in real time no matter where on the globe one is connected to the Net.

The Great Commission (Matt. 28: 18-20) give a clear challenge from the Lord of the entire Universe to make disciples of all nations. In the man made virtual world of the Internet the opportunities are legio. The global structure provides a unique possibility for proclamation of the gospel to the whole earth, and the number of virtual inhabitants’ will continue to grow. In one sense, the world will come to the gospel!

Yet, the Internet provides no guarantee that people really visit the Christian sites.The rapidly growing population of the Internet will make it much more difficult to just drop into’ a virtual by chance. New so-called push’ technologies will become increasingly important for example for commercial users of the Net. How can the gospel then be communicated
–in whichever way possible–to the restless, fluctuant surfer of the Net looking for more excitement, new knowledge, new boundaries to explore?

More than 3,000 churches and ministries are present on the Net. Many of them communicates in various ways with their visitors. Yet, there is a need to find out more about these churches, their purposes, effectiveness, etc. In the Fall 1996 I conducted an in-depth international study of some selected virtual churches and real’ churches from major Christian denominations. The survey reveals several significant findings:

A. The major focus for the churches is to present the gospel. Secondly, they wish to give visitors an opportunity to communicate about faith and life, personal struggles, to have an opportunity for counseling, etc. Thirdly, education on various spiritual issues is important to those who run the Internet ministries.

B. The Net ministries and churches participating in the survey do have a strong commitment to evangelization, and confirm that the presence on the Internet has made their work much more visible. About 44.5 percent positively affirm that the Internet ministry has contributed in leading one or more persons to Christ.

C. The research supports the understanding of the Internet as a participatory and interactive medium with a high level of affinitive openness, and which reveals a great need for pastoral counseling, spiritual education, ethical conversation, etc. There is also a general trend of curiousity’ and openness on the Net as a whole among surfers who are eager to explore what is out there.’ This openness can be used in a much more positive way for Christian outreach and witness on the Net, for example in training people to do friendship evangelism in the more than 20,000 electronic discussion groups active in the virtual world.

D. The Internet is a medium suitable for educational purposes. Many important books, texts and other materials are already available and the hyperlinks make it easy logically to link related material and topics together.

E. Multimedia use on the Internet is growing rapidly and will increase the educational potential of the medium. 17 out of 18 participants in the survey either already had or planned to implement audio tools on their Web site. This shows that Christian sites keep up with important new technological developments on the Internet. Also, video and IRC are about to become widespread on the Christian Net sites, making is easy for several people to interact directly at the same time.

F. The 18 participants in the survey reported that they have experienced an increase in the number of hits’ on their Web site. The overall number of hits shows a considerable interest. A conservative estimate on the collected data reveals that these 18 churches or ministries get between 6,500 – 10,000 hits and 500 – 700 actual responses per month. Realizing that there are more than 3,000 Christian churches and ministries on the Internet, it is reasonable to assume that thousands of people are interacting with Christian sites every month. Although the results show a majority to be Christians, it is also likely to assume that a significant number do not consider themselves believers.

G. Some larger virtual churches, and one of the local churches, actively promote prayer requests through their work. According to the numbers reported in the survey, eight of the churches/ministries receive more than 300 prayer requests per month.

H. Ministry work on the Net does not require many people. 50 percent of the sites were maintained by one person, and an additional 33,3 percent were run by only two people. However, some of the ministries had other people involved in prayer teams to support their work. The majority of the Web sites in the survey are updated at least once a week.

What is the bottom line?

One does not have to be a large local church to provide a high quality Internet ministry which may influence the lives of several hundreds or thousands of people worldwide. There are several ways to enhance the effectiveness of your Internet ministry.

First, develop a high quality Internet site, including audio facilities, scheduled opportunities for Internet Relay Chat (IRC), etc. It does not take a lot of extra money to develop and frequently maintain a warm, inviting and nice looking Web site! Make sure that your Internet provider also has a good server so that people are not slowed down by technical difficulties.

Second, build a ministry team around you with people committed to prayer. Invite your visitors to share prayer
requests as well as other spiritual issues. Remember, ministering to people on the Net is a spiritual commitment and needs also to be supported by a lot of prayer!

Third, start training people for friendship evangelism on the Net. Making new friends in whatever Usenet group or other general discussion group will over time give natural opportunities to share important personal issues like one’s faith in Jesus Christ. Also, encouraging Christians to participate in groups on AOL, CompuServe, etc., may have a general positive impact.

Fourth, perhaps you want to facilitate one or more discussion groups as a part of your own Internet site?

Fifth, make sure that your Internet site is properly listed with Yahoo and other major (Christian) search engines.

These five ideas may help you to develop an even better Internet ministry for your church. If you feel you need
help to improve your ministry on the Internet, please send me an

Rev. Arne H. Fjeldstad, D.Min.

In the virtual worlds of the Internet, and especially in the MUD’s there are not only humans but also artificial intelligence (AI). They are often affectionately called «bots,» built by enterprising players. Professor of Sociology at MIT, Sherry Turkle gives a good description of the unaware interaction with bots within the reality of a MUD,
“When you wander about in a MUD, you find yourself in conversations with them, you find yourself asking them for directions, thanking them for being helpful, ordering drinks from them at a virtual bar, telling them a joke. And you find yourself doing all of these things before you know that they are not people but “things.” 2

Of course, there is an ongoing ethical discussion of whether «they» should or should not announce their artificiality, a discussion of full disclosure taking place in a virtual world context where changing gender, race and species is the norm!

The basic issue is regarding what the virtual reality is doing to the idea of being a human versus a «thing,» and even more how this affects our concepts of how to interpret reality. Turkle emphasizes that the computers do not present people with ideas as did traditional philosophy, but rather presented experiences, an ongoing culture that provoked a new philosophy in everyday life. The ordinary computer interface enables a person to be present interactively in several windows at the same time. This «neutral» technique may strongly influence our idea of interpreting reality. Turkle takes Doug, a Midwestern college junior as an example,
“I split my mind. I’m getting better at it. I can see myself as beeing two or three or more. And I just turn on one part of my mind and then another when I go from window to window. I’m in some kind of argument in one window and trying to come on a girl in a MUD in another, and another window might be running a spreadsheet program or some other technical thing for school….. And then I’ll get a real time message [that flashes on the screen as soon as it is sent from another system user] and I guess that’s RL. («Real life,» my comment) It’s just one more window.” 3

As Turkle points out, “RL is just one more window,” he repeats, “and it’s not usually my best one.” 4

In other words, reality becomes more and more complex, and less «real» in the meaning of human interaction. There is not necessarily a human «You» present in a computer mediated dialogue, like the traditional dialogue described by Martin Buber as fundamental to us as human beings. Reshaping oneself into another gender, creature or «thing» for the sake of the «game» in the MUD is perfectly acceptable. In one way, one may wonder if this postmodern lifestyle contributes to the meaninglessness and void feeling in many postmodern humans. Not only is reality becoming less clear and visible, the whole concept of who «I» am is also becoming foggy and less important. The virtual MUD-reality is a fluid, humanly created «product» which one can conveniently change as one please, or ultimately erasing the person from the play. As Walter Truett Anderson says,

“We have constructed about ourselves (and within ourselves) an environment of symbols and cannot tell where symbols leaves off and nonhuman reality begins, cannot (as the general semantics put it) tell the map from the territory.” 5

This postmodern confusion of reality also makes the God-given reality of relationship and responsibilities between God and Man unclear and relative. In a Christian context, the new virtual reality will ever more demand a clear and visible picture of God as the Trinitarian God, the real Creator of Heaven and earth, of all “visible and invisible” (Nicaenum). Also, an equally immanent understanding of Jesus Christ as the true Savior for all human beings, created with soul and with an intrinsic value in the image of God, fundamentally different from whatever artificial «thing» in artificial life. Finally, an understanding of the Holy Spirit working by the living word of God also communicated in cyberspace, not toward any artificial «bot», but calling real human beings into an intimate and real relationship with the one true Lord and Savior.

However, one must not be blind for the fact that the Christian worldview intersects with the postmodern worldview at some important junctures. In the book «Jesus for a New Generation» Kevin Ford points out some key issues.

An acceptance of the existence of the supernatural. The modern era disregarded and ignored the spiritual dimension of our humanity in favor of the scientific method. By contrast, the postmodern era reaffirms a belief that Christians have always held to be true: the world of spirit is real, and we are spiritual beings.

The questioning of the autonomous self. Modern man ws a rugged individual. Postmodern people are interactive parts of a larger whole.

The emphasis on a communal reality. The Christian faith, according to the Bible, is to be lived out within a context of healing relationships. …
The emphasis on responsible stewardship of the environment. The modern mindset sought to master and tame nature. The postmodern mindset challenges this worldview and seeks to live in harmony with nature. The biblical Christian sees a need to carefully balance these two worldviews.” 6

Although this is true Christians should, as Ford writes,

«be careful not to buy into all of its concepts. For example, we cannot agree with the notion that there is no objective truth, no transcendent center of existence.» 7 The very basic challenge will be to strengthen the idea of a God-given reality, of revealed truth which are valid throughout eternity. Proclaiming the God-given ability of relationship and stimulating real interaction. God,–or Jesus–is not «virtual» and relative depending upon whatever perception of history or reality a person might have. We confess the God of history and his interaction with the human world through Jesus Christ as an objective truth. At the same time, we are challenged by the new tools of modern computer technology to not only proclaim the good news of the gospel in the virtual world but as active participants in the many forums of this society to manifest a «Christ-like» lifestyle as a holistic witness of a uncompromisingly real, living faith.

Endnotes:

1 Thomas Moore, The Care of the Soul, (New York: HarperCollins, 1992), 5.

2 Sherry Turkle, “Construction and Reconstruction of the Self in Virtual Reality”, n.d. Paper available from http://web.mit.edu/sturkle/www.RecentPublication.html;Internet.

3 Sherry Turkle, Life on the Screen. Identity in the Age of the Internet. (New York: Simon & Schuster, 1995), 13.

4 Ibid.

5 Anderson, Reality Isn’t What It Used to Be, ix.

6 Ford, Jesus for a new generation, 124f.

7 Ibid., 125.

Hver dag lytter mange tusen mennesker i Norge på radioandakten. Mange av dem er sjelden eller aldri å se på søndagens gudstjeneste i den lokale kirke, men de er trofaste lyttere til et gudsord på morgenkvisten. Radioandakten er en del av deres morgenrituale som gir innhold til en religiøs dimensjon i livet.

Hver dag surfer mange mennesker innom en kristen kirke eller organisasjon på nettet. Noen leser et bibelvers eller flere, andre titter på bilder, lytter til musikk, eller finner informasjon de er på jakt etter. Noen skriver e-post til nettkirken med spørsmål om den kristne tro, informasjon eller ønske om forbønn. En god del av dem som surfer innom en nettkirke er ikke trofaste benkeslitere i kirken, men snarere nysjerrige besøkende som benytter anledningen til å stille spørsmål.

Spørsmålet er om dagens nettkirker er tilpasset “moderne” menneskers ønske og behov for en dose “religiøsitet” og spiritualitet på deres egne premisser? Vil nettkirkene dra mennesker inn i kristne menigheter og fellesskap, eller vil de øke graden av privatisert religionsutfoldelse? Og hva slags rolle kan egentlig en nettkirke spille i det virkelige liv?

Først noen ord om Internett, eller “Verdensveven” som Norsk Språkråd har døpt det her til lands. Stadig flere mennesker i alle aldre surfer på Verdensveven. Totalt anslår forskere i NUA (http://www.nua.ie) at det er 151 millioner mennesker “online” i desember 98. Størstedelen er bosatt i Canada og USA (87 millioner), Europa (32 mill.) og Asia (25 mill.) Andre analytikere spår at det ved utgangen av år 2000 vil være ca. 200 millioner mennesker med tilgang til Internett. Også i Norge har det nærmest skjedd en eksplosjon i bruken av nettet. Norsk Gallup (http://www.gallup.no) måler jevnlig nordmenns nettbruk. Ved utgangen av 1998 har nesten halvparten av alle nordmenn tilgang til Internett (46 prosent) og hver tredje (33 prosent) er regelmessig bruker av nettet. Hver eneste dag er en av ti innom Verdensveven, og i aldersgruppen 13 – 19 år er 64 prosent brukere av nettet. I 1999 tror Norsk Gallup at vi i Norge kommer opp i 1,4 millioner nettbrukere, og innen desember år 2001 to millioner. Internett vil forbli en viktig del av vår hverdag og virkelighet, alt avhengig av de grenser man selv setter for tidsforbruk og engasjement.

12 – 15.000 kirker på Internett
Internett er vanskelig målbar, og alle tall blir derfor “kvalifisert synsing”. Basert på et par års forskning er mitt eget relativt forsiktige anslag at det finnes 12.000 – 15.000 kristne kirker på Internett ved inngangen til 1999. Dette omfatter alt fra lokale menigheter med en liten plakat-aktig informasjon om tid og sted for gudstjenester, møter og andre aktiviteter, til teknisk avanserte nettkirker med flust av lyd- og bildepresentasjoner, bønne- og diskusjonsgrupper, og mye mer. Det dominerende språket er engelsk, som ellers på Internett, men det finnes også kirkesider på en rekke forskjellige språk. Norsk kirkeliv er nærmest å regne som et utviklingsland på nettet med bare ca. 50 kirker og menigheter registrert i Kvasir i januar 1999. Til sammenlikning er det over 250 menigheter med egne nettsider bare i Svenska Kyrkan (og dertil mange svenske frikirker på nett) mens Den danske folkekirken har ca. 400 menigheter på Verdensveven.

Internett er blitt en stadig viktigere del av livet for mange mennesker. 77 prosent av de spurte i en amerikansk undersøkelse høsten 1998 hevdet at det har forbedret deres livskvalitet, og over halvparten mente netter var blitt en nødvendighet i livet deres. Internett er en “jungel” av informasjon, med seriøs forskning og oppfinnsomme påfunn side om side. Nettet er i sin egenart pluralistisk og anarkistisk. Her er ingen redaktør eller skolemester som setter grenser for rett eller galt, sannhet eller løgn. Enhver er sin egen redaktør og må velge hva man vil tro på og feste lit til. Samtidig er nettet et moderne stammesamfunn. Nettbrukerne velger selv hvilke grupper man vil knytte seg til via e-post eller “chatte” med. Uavhengig av tid og sted er det alltid noen som stiller opp for en liten prat, svarer på e-post, er klar for en liten flørt i et virtuelt “rom” eller kan ta imot et ønske om forbønn.

Internett forsterker også følelser og engasjement; det begynner å bli mange romantiske beretninger om unge mennesker som har funnet hverandre på nett. Man kan også påvirkes av livet i sin(e) stammer, slik Howard Rheingold sier det: “Ikke bare er jeg en del av mine virtuelle fellesskap i den grad at jeg bærer med meg deres samtaler i hodet mitt og begynner å forveksle dem med andre samtaler i det virkelige liv, mine virtuelle fellesskap er blitt en del av livet mitt. Jeg er blitt kolonisert, og min oppfatning av familie på det mest fundamentale plan er blitt virtualisert.” (Rheingold 1994:10)

Når man innser at Verdensveven virkelig kan veve tette, nære, følelsesmessige bånd mellom mennesker som aldri noensinne har sett hverandre ansikt til ansikt, langt mindre hørt stemmen eller fått et kjærtegn av personen i den andre enden, kommer naturlig en ny forståelse av at religiøse spørsmål blir direkte og personlige på en annen måte enn før for mange mennesker. Noen nettkirker har også innsett dette, og ønsker bevisst å bruke Verdensveven til å formidle evangeliet om Jesus til nye grupper. Noen bruker tv-mediets triumferende språk og proklamerer Kristi herredømme på Verdensveven, mens andre inviterer til personlig dialog og tillitsfull samtale der det er lov å stille spørsmål og være uenig. Internett er på samme tid et “upersonlig massemedium” for den som bare surfer forbi, og samtidig et nært, personlig medium – om man tar seg litt tid og innleder kontakt.

Lokale og globale nettkirker
Men hva er egentlig en nettkirke? Spørsmålet er vanskelig fordi det finnes et utall av nettsteder som presenterer seg som “kirke” på flere forskjellige måter. En hoveddel av kirkene på nettet har sitt utgangspunkt i en lokal kirke som vil presentere kirkens mange aktiviteter på Verdensveven. Min egen undersøkelse av flere hundre lutherske kirker på Internett i 1997 avdekket at størstedelen av disse kirkene var drevet av en person, gjerne presten eller en annen leder i menigheten på hobbybasis. Mange av dem var startet ganske nylig (1996), og var relativt små nettsteder med et begrenset antall sider. Deres bruk og forståelse av Internett var sterkt preget av ønsker og behov i den lokale sammenhengen, slik at nettet mer ble en “oppslagstavle” beregnet på en bestemt geografisk gruppe. Størstedelen av de lutherske kirkene på Verdensveven kan karakteriseres som “lokale nettkirker”.

Samtidig finnes det en del nettkirker som bevisst ønsker å utnytte Internett til å evangelisere og kommunisere med kirkefremmede mennesker. Form og innhold varierer en god del også her. Disse kirkene tar i bruk en rekke medier (audio, video, lysbilder, programvare for direkte “chat” på nettet, osv) for å knytte kontakt med besøkende og oppmuntre til kommunikasjon. En nøye utvalgt undersøkelse av ca. 20 slike nettkirker som jeg gjorde i 1996 avdekket at denne typen nettkirke kunne ha opptil flere tusen besøkende hver i løpet av noen uker, og gjerne over 100 e-posthenvendelser i måneden. Antall besøk og henvendelser til en nettkirke har trolig økt betydelig ettersom stadig flere mennesker er blitt “online”.

Omtrent halvparten av disse nettkirkene ble drevet av en eller noen få personer, gjerne profesjonelle i Internett-industrien som hadde oppdaget at deres yrkeskompetanse kunne brukes i kristen sammenheng. Andre nettkirker i denne gruppen var drevet av en eller flere fra en lokal kirke som bevisst markedsførte “sin” kirke på nett som et globalt tilbud. Deres presentasjon og selvforståelse var preget av ønsket om å være en “global nettkirke”. Mange av nettkirkene hadde vært i aktivitet siden 1995, og hadde en god del sider (minimum 50, gjerne flere hundre sider).

Ulik selvforståelse og målsetting
En hovedårsak til at størstedelen av de lutherske kirkene i undersøkelsen hadde relativt lite besøk har trolig sammenheng med deres selvforståelse, formål og arbeidsform. De lutherske kirkene ville først og fremst informere lokalsamfunnet, invitere nettsurfere til å bli med i den lokale kirken, og bedre kommunikasjonen internt i kirken. Bruk av Internett til å presentere evangeliet kom gjerne litt lenger nede på listen.

Den andre gruppen av mer globalt orienterte nettkirker har derimot flere klart formulerte mål. Først og fremst ønsker de å presentere evangeliet, dernest å gi besøkende anledning til å kommunisere om sitt eget liv, religiøs tro, m.m. Videre var det viktig for de globale nettkirkene å tilby opplæring i åndelige tema, gi en mulighet for en “stille stund” foran pc-skjermen med åndelig påfyll, og ikke minst være åpne for sjelesorg. De globale nettkirkene hadde også langt flere besøkende som regnet seg som “ikke-kristne” enn de lutherske kirkene på Internett. En god del av de globale nettkirkene mottar også en rekke ønsker om bønn via e-post, mens det kun var et fåtall av de flere hundre lutherske kirkene som hadde fått slik respons.

Selv om størstedelen av de lutherske kirkene svarer at nettsidene deres (foreløpig) har hatt liten innvirkning på deres aktiviteter, kan flere likevel vise til positive resultater. Over halvparten svarer at nettsidene har gjort folk mer oppmerksomme på den lokale kirken, de har fått anledning til å pleie kontakt med andre datainteresserte, og gitt nye muligheter for kontakt med misjonærer utenlands. Nettkirkene kunne også bidra til å holde kontakt med ungdom som flyttet hjemmefra for å studere eller ta annet arbeid, og fungere svært positivt i forhold til mennesker med ulike funksjonshemninger som ikke kan komme til kirke så ofte som de gjerne ønsker.

Frelst på nettet?
Flere av de globale nettkirkene kan også bekrefte at mennesker over tid opplever en religiøs omvendelse ved hjelp av Internett. Nesten halvparten av de globale nettkirkene (45 prosent) at en eller flere var blitt omvendt gjennom deres virksomhet i “cyberspace”. Mennesker som søkte kontakt ble gjerne fulgt opp av den eller de personene som drev nettkirken. Kontakten var som regel via epost, men også telefonsamtaler og annen litteratur ble benyttet. Om mulig ble det også formidlet kontakt med lokale kirker nær hjemstedet. Disse nettkirkene hadde en helt klar målsetting om å presentere evangeliet, innby til kontakt om trosspørsmål, gi opplæring i åndelige spørsmål, mulighet for en “stille stund” foran skjermen, og åpenhet for sjelesorg for andre kristne.

De samme nettkirkene er innforstått med at de verken kan eller vil være en erstatning for gudstilbedelse i en vanlig lokal kirke. Men de er bevisst sin egenart som kirke 24 timer i døgnet, alle ukedager, hele året. Et sted surfere kan finne informasjon, råd, oppmuntring, fellesskap og bibelundervisning. Som “TheCross.org” sier: “Vi kan ikke tjene deg slik som en lokal kirke. Virkelig menneskelig nærhet, et godt håndtrykk, en sømmelig, god klem, er absolutt nødvendig. Slik som et varmt blikk og et hjerte som spør: Hvordan har du det i dag .. virkelig? Ikke forlat din kirke for å delta hos oss. Ikke gi oss tid og ressurser som din lokale kirke fortjener. Men du kan gjerne komme til oss i tillegg. Og særlig dersom du er på leting etter en lokal kirke.”

Spørsmålet er imidlertid ikke om nettkirkene vil presentere seg som et alternativ til vanlig gudstilbedelse og menighetsliv i lokalmiljøet, men om mennesker faktisk ønsker å benytte seg av nettbaserte instrumenter i sin religionsutøvelse? Vil økende bruk av Internett forsterke en trend av privatisert religionsutøvelse? Ved bruk av intelligente agenter kan framtidens nettkirke hilse deg velkommen med navn og ut fra din brukerprofil og tidligere valg av meny tilby en “skreddersydd” åndelig opplevelse med dine favorittmelodier og sanger, dikt og en tale tilpasset dine spesielle interesser? Tanken er ikke science fiction, og mulighetene delvis tilstede allerede.

Nettkirker istedenfor lokalkirken?
Den kjente amerikanske trendforskeren George Barna har nylig gjennomført undersøkelser blant amerikanske tenåringer og voksne som bør få kirkeledere i flere land til å stoppe opp og lytte. En av hans undersøkelser i 1998 viser at ca. fire prosent av tenåringene i USA bruker Internett allerede for religiøse eller åndelige formål. Men hele 16 prosent (en av seks) tenåringer sier i samme undersøkelse at de innen fem år regner med å bruke nettet som en erstatning for deres nåværende kirkebaserte religionsutøvelse. Denne oppfatningen var særlig utbredt blant tenåringer som jevnlig hadde kontakt med en kirke. Georg Barna sier: “I år 2010 vil vi trolig ha mellom 10 og 20 prosent av befolkningen som primært eller utelukkende vil bruke Internett for sine religiøse behov. Disse menneskene vil aldri sette sin fot i en kirke fordi deres religiøse og åndelige behov vil bli møtt på annen måte, inkludert Internett. Hvorvidt en nettkirke er en “sann” kirke eller ikke er neppe et så påtrengende spørsmål som hva de nåværende kirkeledere vil gjøre med den uunngåelige bevegelse av titalls millioner av mennesker vekk fra de eksisterende kirker og hvordan de kan hjelpe til å skape denne fremvoksende (nett)kirkes form.” (http://www.barna.org)

George Barna fremholder også at andelen yngre mennesker som bruker Internet til religiøse spørsmål trolig er undervurdert. “En stor andel tenåringer bruker nettet for å “chatte” med andre. Et betydelig antall av “cyberchatterne” engasjerer seg i samtaler om tro, religiøsitet, meningen med livet og hva som er sannhet – nettopp den type samtaler som kirkene gjerne oppmuntrer til. Tenåringene tenker ikke på disse samtalene som religiøse uttrykk, men den opplevelsen av fellesskap og religiøs “tro” som fostres gjennom slike samtaler om åndelige spørsmål er identisk med det den tradisjonelle kirke søker å skape innen sin menighet.”

Et eksempel på at slike spørsmål opptar norsk ungdom kan vi finne på nettstedet til Filosofen i Aftenposten. (http://www.aftenposten.no) Nettopp spørsmål om Guds eksistens, hvordan ble verden til, om mennesket har fri vilje, hva som er Sannhet, osv. engasjerer mange unge som på nettet har funnet et miljø for å lufte spørsmål og debattere meninger.

Barna’s undersøkelser avdekker også at ca. 12 prosent av den voksne befolkningen i USA (tilsvarende ca. 25 millioner mennesker) allerede bruker nettet i noen grad for religiøse formål som for eksempel å diskutere religion, tro og liv via epost eller i “chat”-rom. Selv om kirkelandskapet er ganske så annerledes i USA og amerikanske trender ikke umiddelbart kan overføres til norske forhold, bør den anerkjente trendforskerens profetier påkalle refleksjoner også her til lands. Uansett om vi liker det eller ikke, er religiøse og livssynsmessige tema viktige for mange mennesker som surfer på Verdensveven. Noen av dem opplever en ny og annerledes åpenhet og nærhet til verdispørsmål som gir anledning til en total nyvurdering av deres egne holdninger, livsstil – og tro.

Mine undersøkelser avdekket i hovedsak to grupper nettkirker. De lutherske kirkene brukte nettet som en lokal oppslagstavle, og ønsker å informere lokalsamfunnet om de mange gode aktiviteter som foregår i kirkens lokaler. Den andre gruppen har et klar formulert ønske om å være kirke på nettet, og vil evangelisere, formidle tilbud om samtale og forbønn, og være et ressurssenter for surfere på jakt etter informasjon. Undersøkelsene ga også en klar pekepinn om at nettkirkene med et allment og globalt sikte for sin aktivitet viste mer oppfinnsomhet og glød i møte med surfende mennesker enn mer tradisjonsbundne lokale kirker.

Kirken må være kirke
Heller enn å dvele for mye ved hva som virkelig fortjener betegnelsen nettkirke, kan man fokusere på hva som kan – og bør – kjennetegne det å være kirke for alle mennesker i et moderne samfunn. På samme måte som en lokal kirke må også nettkirkene ha en klar profil. Det innebærer å presentere den kristne tro på en hjertevarm og levende måte, gi rom for å møte menneskers åndelige behov, innby til fellesskap og omsorg ut fra en klar forståelse av Gud som skaperen av alle mennesker, og tilby undervisning i den kristne tro. En slik nettkirke søker å skape fellesskap og nærhet til surferen uten å fordømme mennesker som tenker annerledes, den vil være et fristed for søkende mennesker og et ressurssenter som også åpner for personlig oppfølging i fortrolighet for mennesker som ønsker forbønn eller søker svar på spørsmål om den kristne tro. Mange kristne organisasjoner og kirker bør seriøst vurdere om mennesker skal utfordres til personlig evangeliseringsoppdrag og misjon på Internett på samme måte som man sender misjonærer til andre kulturer og “virkeligheter”.

For mange nettsurfere vil kirker på nettet være en kuriositet som er ganske så uvirkelig. For andre representerer nettkirken, eller møtet med en kristen i en epostgruppe eller et “chat”-rom, en anledning til dypere samtale og kontakt med et annet menneske som er like sårbar ute på samme arena som en selv, og ikke gjemt bak kirkens tykke murer av språkbruk og holdninger.

Om nettkirken kan bli mer enn en slags “radiokirke” og istedet fungere som inngangsport med lav terskel inn til en lokal menighet, avhenger i stor grad av om kristne menigheter og enkeltmennesker utnytter ny teknologi til å formidle Kirkens gamle budskap på en ny måte.

Litteratur:

Fjeldstad, Arne H.: “Communicating Christ on the Information Superhighway”, Doktoravhandling ved Fuller Theological Seminary, School of World Mission 1997, tilgjengelig fra UMI (publikasjon nr. 9734361).

Rheingold, Howard: “The Virtual Community: homesteading on the electronic frontier”. Harper Perennial 1994.

“What already exists in cyberspace, the vast collections of data and technologically instantiated systems of human organizations, are replete with human interest and ends. We should no more expext cyberspace to be exclusively a site of emancipation and self-realization than we should have expected the new world to be.” 1

Like in the old days of the «Wild West» the ethical standards of society are challenged. In all its idealism and «neutrality,» the anarchistic Internet is not and never will be morally neutral. The very anarchistic structure itself implies a moral value which on the one hand gives a certain freedom to everyone and set a standard of pluralism, but certainly also gives countless numbers of opportunities for bizarre, morally disgusting expressions of the human nature. Some of them are also considered illegal according to national laws and regulations.

Pornography and sex have already been in the focus of media and government, as well as extremist ideological and/or political groups distributing highly questionable material via the Internet. The question of censorship has been raised together with national governments attempts to restrict and control their users access to the Internet. These attempts at regulation and censorship have been strongly opposed by a majority of the Internet population which does not want an international «Internet police.»

Given its global nature, the Internet may be the first real opportunity to realize the basic human rights expressed in the United Nations declaration of human rights, to freedom of speech, religion, political opinion, etc. One needs to consider how the basic value of freedom can be implemented inasmuch as possible. Yet the Internet is also a local and national medium which may interfere with national laws on moral issues such as pornography as well as ideological and other issues. Retrieving, storing or distributing such material from a server in one country may be considered unlawful by the national government. Should this necessarily imply that other servers located in other countries which do not have similar laws or regulations must be shut down? It may be proven very difficult to consider the Internet in a different way than for example satellite broadcasting. Essentially, the Net is just another channel for sharing information on a global level. However, the presence of violence and pornography on the Net is a challenge to Christians as individuals and groups to oppose exploitation by humans and sin in any form, and to model love and forgiveness through their activities in «cyberspace.»

Values are Real–also on the Net

On a personal level, the visible expression of a Christian lifestyle in virtual communities will become ever more important. If we believe that the 10 Commandments are not «out of date» or invalid as moral principles in our personal lives or in society as a whole, we need to be consistent in our ethical values for the Internet community. It cannot be claimed that the acts performed on the Net are not «real» and therefore do not have consequences for our everyday life in a human society. Sexual conduct on the Net is not only a matter of stretching moral limits in a world «out there» but has severe implications on real interaction among humans in «real life.» 2 Life on the Internet is in no way morally neutral.

A Christian presence on the Net also implies a clear witness of a holistic ethical and spiritual lifestyle. In a virtual community where values are constantly challenged, shaped and reshaped, an inclusive, loving and mature Christian life is and will be as strong a witness as in real life. It definitely has profound opportunities for influencing people’s real lives. The intimate and affective attitudes in many virtual forums may provide unique opportunities for deep-level impact from active believers living out their faith also in the virtual world.

Furthermore, in the flux of the virtual world (like in the human-made characters in the fantasy-created MUD-worlds), a consistent, holistic concept of moral integrity based upon objective values as they are given in the Bible may present a new way of evangelism through postmodern fairytale communities. Friendship evangelism through MUD’s, newsgroups, e-mail lists etc. is definitely a new opportunity for presenting the really good news of everlasting truth. In a postmodern context the Christian alternative proclaiming objective, constant values and not relative, individual one may provoke hostility and strong emotional reactions because it opposes the modern dogma of «tolerance.» Nevertheless, this may be needed to communicate a real alternative in a marketplace of different religions.

Addiction and Honesty

It is far beyond the focus of this article to write a textbook in ethics for the virtual communities. However, some issues are apparently hot topics and can serve as good examples of how we need to address ethical questions in the virtual societies.

«Internet addiction» has already become a known problem. Howard Rheingold refers to a conversation with a French authority on the Net, Michel Landaret.
“In 30 days, there are 720 hours. How many hours would you say our first addict spent online in 30 days?” Landaret asked me. I figured that a truly obsessive user could devote about half that time to chatting online, given time for meals and normal sleep.
“520 hours,” he finally declared grimly.
“What is the maximum number of hours that a single person can spend in front of a terminal without leaving it to drink, eat, or sleep?” was Landaret’s next question. I guessed a few hours, five or six maximum.

“The maximum we recorded was seventy-four.” 3

Dealing with «Internet addiction,» one must remember that this is basically not any different from TV addiction or any other obsessive behavior connected to whichever medium available. The possibility for misuse must not dictate governmental or other «regulations» or «rules» to be enforced explicitly on the Internet population.

Yet, in a Christian context, we always need to consider the theological implications of destructive influence, also from computer technology. As human beings. we are created in the image of God and our body is a temple for the Holy Spirit (1 Cor 3:16). Also, in a very spiritual sense, we have a responsibility to ensure that our souls are not neglected but may be kept blameless until the Lord Jesus returns in glory (1 Thes 5:23). Especially in a highly «technoficated» society, it becomes vitally important to take time for the needs of the soul. As Thomas Moore writes,
“The soul needs an intense, full-bodied spiritual life as much as and in the same way as the body needs food. That is the teaching and imagery of spiritual masters over centuries.” 4

Another hot topic is the use of false information on the Internet. False identities are very common in certain virtual communities using IRC, etc. This behavior may consequently also imply a much greater use of false information on the Internet as a whole.

According to the Sixth GVU WWW User Survey, 63.1 percent said that they had never provided false information to a site while registering, while 3.4 percent preferred not to say. Still, a total of 33.5 percent admitted having provided false information, although not very frequently (less than 25% according to 66.5% of this subgroup). The survey reveals that one out of every three persons more or less frequently provides falsified responses on the Internet. This seems to be an indication that certain moral rules of good conduct may become less important on the Internet. Since it was the first time that these questions were asked, we have no real information about the trend over a period time. Yet this question will certainly be very interesting to observe in future research.

The result of this survey is more than adequate to emphasize the importance of a clear Christian witness within the constantly changing communities on the Net. Especially in virtual reality, the influence of people living out a consistent moral life, not influenced or determined by whichever tool one is using, will constitute a continuously challenging alternative that ultimately may transform ethical values in the virtual world – as it has done in many societies in the real world.

Endnotes:

1 Mark Smith, “Voices from the WELL. The Logic of Virtual Commons.” Paper by the Center for the Study of Online Communities, Department of Sociology, University of Los Angeles, CA, 1992. Available from http://www.sscnet.ucla.edu/soc/grads/smithm/ smithm.htm; Internet.

2 See Dibbell, ibid.,380. Turkle writes that “many people who engage in netsex say that they are constantly surprised by how emotionally and physically powerful it can be (1995:21). She reports on how one girl who had lost her right leg was able to accept her real body after making virtual love. But she also reports of broken marriages as a result of
sexual affairs in cyberspace.

3 Rheingold, The Virtual Community: homesteading on the electronic frontier, 228-229.

4 Moore, The Care of the Soul, 228.